Da begynner vi på nytt…

Som jeg såvidt nevnte i et tidligere innlegg, så vurderte vi å flytte. Nå har vi egentlig bestemt oss for det, og tomten er kjøpt.
Dette betyr at vi nå planlegger å flytte til en ny kommune, og vi må på ny søke om BPA.

Dette er en av grunnene til at smellen forrige helg var så ille. En fysisk og en psykisk belastning på samme tid, er enda værre enn bare en av delene.
Jeg kan ikke flytte til ny kommune før jeg vet at jeg vil få den hjelpen jeg trenger. Derfor tok vi kontakt med Søgne kommune for å høre hvordan vi skulle gå frem, og fikk da beskjed om å søke BPA med en gang. Overraskelsen var derfor stor da jeg forrige fredag fikk brev i posten om at de ikke ville vurdere søknaden før jeg hadde flyttet.

Regelverket er slik at man ikke kan søke om en ytelse i andre kommuner enn der man er bosatt. Det finnes unntak fra denne regelen, for at også de med et stort hjelpebehov skal ha mulighet for å flytte.

Søgne kommune avslo søknaden, fordi de mente at kommunens løpende hjemmetjenester var nok hjelp. Den dagen vi flytter kan vi sende inn en ny søknad, og så skal de vurdere den da.
Dette er ikke godt nok for meg. Jeg har ikke mulighet til å flytte, når det ikke er en garanti for at jeg vil få tilstrekkelig hjelp. Endelig har jeg fått muligheten til å leve litt, muligheten til å kjenne på frihet og selvstendighet. Da tør jeg ikke ta sjangsen på å gå tilbake til et liv hvor jeg bare må “overleve”. Hvor belastningen i hverdagen er så stor at jeg blir enda sykere.

Så nå er det bare å begynne på nytt. Kampen om BPA er igjen et tema, og jeg håper at det denne gangen blir lettere!

Jeg har prøvd å bruke uken på å ta det med ro, hente krefter og komme meg litt ovenpå. Formen er bedre enn den var på søndag, men smertene og utmattelsen vil ikke helt slippe taket.
Det er litt rart, samtidig veldig kjipt, å kjenne hvor sårbar jeg er. Etter at jeg har fått hjelp i form av BPA, så har jeg egentlig hatt lengre perioder hvor jeg ikke kjenner like mye på utmattelsen, og hvor smertene har vært “tålelig”. Men det er ikke bare fysiske faktorer som spiller inn, men også det som går på psyken.
Når jeg fikk avslaget i posten, gikk jeg “rett i kjelleren”. Jeg ble så redd og fortvilet over at dette skulle sette en stopper for flytteplanene.
Men når jeg bare får det litt på avstand, så innser jeg at det bare er slik byråkratiet fungerer.
Det er jo lettere for kommunen å gi meg avslag, enn å sette seg inn i saken. Å få BPA er en kamp for alle, og jeg burde forstått på forhånd at det ikke ville bli noe lettere denne gangen.

Vi har skrevet en klage, hvor jeg har forklart og beskrevet hvorfor ikke kommunens løpende hjemmetjeneste er godt nok, og hvorfor søknaden må behandles nå. Så da får vi bare vente å se om kommunene tar den til følge, eller om de sender den videre til fylkesmannen. Uansett utfall, så mener jeg at jeg har en god sak, og at det virker helt urimelig at jeg ikke skal få den hjelpen jeg trenger, med en gang.

Det er krevende å skulle flytte, og selvfølgelig vil det være litt mer utfordrende når jeg, fysisk, ikke kan gjøre så mye. Men når alt kommer til alt, så tror jeg dette vil gjøre meg godt, og at det igjen vil gjøre godt for hele familien.

Jeg savner min familie, og jeg gleder meg til å kunne være mer sammen med dem. Men på en annen side så er det veldig skummelt å skulle flytte fra det vi har her. Vi har et nettverk rundt oss, og endelig har vi fått en hverdag som fungerer. Men dette er noe vi har vurdert nøye, og vi vil jo ikke stå på bar bakke den dagen vi flytter. Vi vil ha min familie rundt oss, og i og med at jeg flytter “hjem”, så har vi venner og bekjente i området.
Det ukjente vil alltid være litt skummelt, men vi tror og håper at det kommer til å gå veldig bra!

Planen er at vi skal flytte til sommeren. Nytt hus skal bygges, og fordelen med det, er jo at det vil være litt bedre tilpasset til meg og mine behov, enn det huset vi har i dag. Når tid dette huset vil være ferdig vet vi ikke enda, så om vi må ha en midlertidig plass å bo får vi eventuelt vurdere etterhvert.

Tomten er uansett kjøpt, og så får vi bare se hva som skjer fremover😍

3 kommentarer
    1. Søgne kommune er kjent for å være temmelig kjipe på pengene….just saying. Det var denne saken i media om Alethia.
      Men kommunen der slås jo sammen med bl.a. Kristiansand, så om det blir enklere etter nyttår? Lov å håpe.

    2. Her gikk vi rett i kjelleren begge to da mannen fikk avslag på søknad om uføretrygd.En av grunnene til Nav var at han ikke hadde hatt diagnosen ME i mer enn 5 år, må visst ha den i 7 år……. Som regel har en jo faktisk vært syk lengre da det tar en stund å få diagnosen.Skjønner ikke hvorfor Nav ga klarsignal til å søke en gang når dette var et av kriteriene.

      1. Det forstår jeg godt❤️ Det er så vondt at vi som er syke, må bruke de få kreftene vi har for å kjempe for våre rettigheter😔

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg