Hvor ærlig kan jeg være?

Det er en god stund siden sist jeg var inne å skrev noe. Det skyldes den enkle grunn, jeg har ikke hatt overskudd til det.
Egentlig er det å skrive en god måte å få luftet tankene mine, men på dårlige dager koster det rett og slett for mye.

Men at jeg nå skriver i dag, betyr jo at jeg er litt bedre! ❤️

Noe jeg har tenkt litt på i det siste er: “Hvor ærlig kan jeg være?”
Med det tenker jeg når noen spør hvordan det går. Når jeg skriver her, så er jeg ærlig om hvordan jeg har det, men samtidig har jeg et behov for å “glatte” litt over etterpå.
Det går ikke så fint, men i morgen er nok en bedre dag osv.
Dette skriver jeg av to grunner
1. Jeg tror det kommer til å bli bedre, og
2. ingen trenger å bekymre seg for meg, for det ser ut til å gå bra
Men jeg tror at jeg på denne måten er med på å “bagatellisere” sykdommen. Jeg gir jo utrykk for at det ikke er så farlig…

Det er utrolig vanskelig å si hvordan jeg har det, uten å “glatte” over det etterpå. Det er vanskelig å forholde seg til at andre “tar det inn over seg”. Men samtidig så ønsker jeg jo at andre skal forstå hvor grusom denne sykdommen er.

En av grunnene til at jeg skriver her, er for at alle skal forstå at det dere ser, ikke alltid er tilfelle.
For eksempel så var jeg med ut på handletur i dag. Jeg trodde energien var der, men innså ganske fort at dette var en dårlig ide🙈 Men de menneskene som har sett meg i dag, har nok ikke sett hvor tungt, og hvor mye det kostet meg.

Jeg måtte rett hjem å slenge meg på sofaen. Mannen tok ungene med seg ut, og det var jeg veldig glad for, for alt av lyder og bevegelse gjorde meg dårligere.
Etter et par timer orket jeg å sitte litt oppe, men ikke over lengre tid, så jeg har bare reist meg opp i de tilfellene det var nødvendig, ellers har jeg ligget strak ut.

Hvem kunne trodd det når de så meg tidligere i dag?

Jeg klarer ikke, fysisk, å gi utrykk for hvordan jeg har det. Selv om det er tungt å “holde masken”, så er det bare det jeg klarer. Det er en automatikk, som jeg ikke vet om det er mulig å skru av.

Det har vært en del fokus på “usynlig sykdom” i det siste, og jeg må si meg enig med dem som sier det er vanskelig å ikke bli forstått. Folk som ikke ser sykdommen vet jo ikke hvordan det er å leve med den.

Så når noen spør meg hvordan det går, og jeg har på meg “frisk” masken. Så er det vanskelig å si hvordan det egentlig er, for det du ser, stemmer ikke med det jeg sier…

Så derfor har jeg tenkt litt på hvor ærlig jeg kan være, og kommet frem til er svar.
Jeg kan være 100 % ærlig!
Hvordan andre tolker mitt svar er opp til dem. Om noen har vondt av meg, så har jeg forståelse for det. Blir jeg ikke trodd, så kan jeg ikke gjøre noe med det.
Jeg har lov til å være ærlig, spørsmålet er bare om jeg klarer….

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg