Jeg er heldig! ❤️

BPA er et fantastisk verktøy, som jeg skulle ønske at alle som trengte, kunne få. Når noen har et dårligere utgangspunkt enn andre, til å klare seg selv, kan en BPA være med på å fjerne den forskjellen. BPA er et likestillingsverktøy, og det skulle jeg ønske kommunene var klar over.
Det virker som om noen tror at det å få hjelp av en BPA er en unødvendig luksus (en kostnad kommunene ikke vil ha). Men å leve med et dårligere utgangspunkt enn “alle” andre, vil ALDRI være en luksus. For friske mennesker er det en selvfølge å kunne klare seg på egenhånd. Får jeg da en luksus hvis jeg, ved hjelp av BPA, kan klare meg på egenhånd?

Jeg har fått 20 timer, som skal fordeles ut over uken. Disse timene står jeg fritt til å disponerer, akkurat slik det passer meg. Hvis jeg har behov for noen ekstra timer en uke, kan jeg låne timene fra andre uker. Det vil si at jeg kan velge å bruke 18 timer ei uke, og 22 ei annen.

Når jeg søkte om BPA, var det mange oppgaver jeg ønsket hjelp til. Jeg har ikke fått mange nok timer til å få gjort alt jeg ønsker, og må derfor prioritere hvilke ting jeg ønsker og trenger mest.
Kommunen har punktvis regnet ut hvor mye tid jeg trenger til de forskjellige oppgavene. For eksempel så har de regnet 10 minutter per måltid (lage mat, og rydde opp… 😳), og så ganget det opp med så mange måltider de mener jeg skal få hjelp til i løpet av uken.
Men dette er (heldigvis) ikke noe jeg egentlig trenger å forholde meg til. Jeg kan bruke timene på det jeg trenger dem til. Noen av tingen kan også overlappes. Et eksempel på det, er blant annet at jeg kan få hjelp til å være sammen med barna, samtidig som jeg får hjelp til matlaging, klesvask, rydding osv.

Det å bruke tid sammen med barna står veldig høyt, og jeg bruker nok flere timer på det, enn hva vedtaket sier.
Å hente jentene i barnehagen er noe jeg savner veldig, og derfor er dette en av de tingen jeg prioriterer å bruke timene på.

Generelle oppgaver i huset, som for eksempel klesvask, holde orden, støvsuge, vaske, skifte sengetøy, lage mat osv. får jeg hjelp til. I tillegg er planen også å få til ukeshandel en dag i uken.

Jeg har også et behov for litt mer personlige oppgaver. Det å dusje ønsker jeg å klare selv, men for å gjøre det litt lettere vasker assistenten min håret mitt, to ganger i uken.
Det er lenge siden jeg har følt meg så “normal” som nå. Jeg ser ikke ut som en “fant”, jeg har litt ansvar i hus og hjem, og jeg kan være mer sammen med ungene.

Noen dager er selvfølgelig tyngre enn andre, og det vil nok komme dager hvor jeg ikke kan være med på alt.
Hvis jeg ikke klarer å være med til barnehagen for å hente jentene, så vil likevel min assistent ha mulighet for å hente dem alene. Hvis jeg ikke klarer å være med på handleturen, så kan min assistent gjøre det alene. Hun er her for å hjelpe meg, og hvis jeg er for dårlig til å gjøre noe en dag, så kan hun gjøre det uten meg.
Jeg får den hjelpen jeg trenger, selv om jeg ikke kan bidra med noe…

Det å få innvilget en assistent har gitt meg et håp om en hverdag som fungerer. Å leve med ME er utfordrende. Men når jeg har noen som hjelper meg, så gjør det at ting ikke blir like utfordrende hele tiden, og jeg trenger ikke sitte med dårlig samvittighet for å alltid være en byrde… Nå er nok jeg spesielt heldig med min assistent. Hun er utrolig dyktig, og veldig på tilbudssiden.
Jeg synes det kan være vanskelig å be om hjelp, og enda vanskeligere å vite hva jeg skal be om. Det er nå så lenge siden jeg levde et “normalt” liv, så jeg har glemt hvordan det egentlig er. Jeg har tatt til takke med å vaske håret en gang i uken (ofte sjeldnere enn det også), og ellers klarer jeg ikke helt se hvordan jeg skal komme tilbake til “normalen”.
Min assistent ser dette, og hun kommer med forslag til hvordan hun kan hjelpe. Det at hun vasker håret mitt to ganger i uken, er noe hun foreslo for meg.
Derfor ser jeg på meg selv som veldig heldig. Jeg har fått en fantastisk assistent, som ser mine behov og som jeg trives veldig godt sammen med. ❤️

Så tenker du kanskje; det virker som om jeg nå fungerer og at jeg ikke trenger mere hjelp. For dette har jeg kanskje gitt uttrykk for. Men jeg har trukket fram det som er positivt, og prøver å ikke fokusere så mye på det som ikke er like bra.

Realiteten er at jeg fortsatt ikke klarer å legge barna så ofte som jeg skulle ønske (kveldsmat og kveldsstell tar jeg “aldri”). Jeg henter dem bare to dager i barnehagen, og har ingen mulighet for å ta morgenstellet og levere dem.
Det er veldig sjeldent vi inviterer noen, for det krever ganske mye forberedelse. Det å komme meg ut av hus, for å være sosial krever enda mer energi (har ikke overskudd til å gå eller kjøre bil…), så det sier jeg som oftest nei til. Når ungene er syke må enten mannen ta fri fra jobb, eller svigers stiller opp, for jeg kan ikke ta meg av dem alene.

Så selv om jeg fremstiller alt som helt fantastisk, så er det bare de 20 timene dette gjelder. I alle de andre timene i løpet av uken er det mannen som må ta ansvar, og jeg har ikke den friheten og selvstendigheten jeg ønsker meg…

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg