Jeg ler av hele situasjonen.. 😅

Noen ting kan av og til være så absurde at eneste jeg kan gjøre er å le av det. Kommer det utfordringer og vanskeligheter er det bedre å le av det, enn å la det gå inn på meg. For eksempel så har jeg fått innvilget en arbeidsstol til å ha på kjøkkenet, da jeg ikke klarer å stå oppe over så lang tid (bruker denne til alle aktiviteter jeg gjør i denne etasjen). Jeg har også lånt en til å ha oppe på badet, da det ikke er så lett å dra den opp og ned trappen.

Den jeg har oppe på badet er ikke kjempe god å sitte på, derfor ble det søkt om en annen type (samme som den jeg har på kjøkkenet). Denne søknaden ble avvist , med begrunnelse om at det å ha en arbeidsstol på badet var ansett å være et møbel, så da kunne jeg gå å kjøpe meg det møbelet selv, for dette er ikke et hjelpemiddel.

Da må jeg barer le… Jeg har fått det innvilget som et hjelpemiddel, men siden det skal brukes på badet, er det plutselig blitt et møbel…

Det er mye med denne sykdommen jeg bare må le av. I går da jeg skulle gå opp å legge meg, hadde jeg funnet frem brilleetuiet for å ta med opp. Men da jeg kom opp hadde jeg selvfølgelig glemt å ta det med (helt vanlig å glemme ting). Normalt sett så hadde jeg bare latt det være, da jeg ikke klarer å gå opp trappen ei gang til. Men i går klarte jeg det. I går var en kjempe god dag, og jeg følte jeg kunne gjøre litt mer enn vanlig.

Men nå sitter jeg å ler av hele situasjonen. Det er så tragisk at jeg ikke klarer å gå opp trappen to ganger. Det at jeg jubler for at det gikk i går, sier litt om hvor dårlig det normalt sett står til.

Jeg har valget mellom å ta hele situasjonen seriøst, og la sorgen synke inn, eller jeg kan le av det hele, og håpe på bedring. Så siden formen fortsatt er ganske god, så klarer jeg å “få det litt på avstand”, jeg klarer å le av det, i stede for å grine.

Jeg får av og til kommentar om at det ikke går ann å sette seg inn i hvordan jeg har det, det går ikke ann å forestille seg å ikke kunne lage ei brødskive til seg selv.

Det forstår jeg veldig godt, for jeg klarer ikke sette meg inn i det selv. Jeg har det selvfølgelig på denne måten, men jeg kan ikke forstå at det går ann å være så hjelpeløs. Hvordan kan jeg leve uten å klare å gjøre noe?

Det er en tragisk sykdom. Men på gode dager, som i dag, er det bare å le av hele situasjonen. Jeg jubler fordi jeg gikk opp trappa😂

1 kommentar

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg