Rett til hjelp?

Egentlig var jeg ferdig med alt som har med BPA-søknad å gjøre. Vedtaket vi fikk i fra fylkesmannen var endelig, og kunne ikke klages på. Men så bestemte vi oss for å flytte, og må igjennom hele mølla på nytt.

Siden den nye kommunen ikke uten videre, ville behandle søknaden, så kjenner jeg at tankene kverner rundt emnet. Jeg er ikke fornøyd med timetallet jeg har i dag, men frykter at jeg ender opp med enda mindre…

Finnes det rettigheter i dag, som sikrer at alle mennesker kan være en del av samfunnet? Eller skal vi bare være glade og takknemlige når noen stiller opp med litt hjelp her og der?

Jeg er heldigere enn mange andre (selv om jeg ikke er fornøyd). Jeg har kranglet meg til 20 timer BPA i uken. Når jeg skriver kranglet, så mener jeg enveis kommunikasjon, uten noen gode forklaringer på avslag.

20 timer i uken er jo en del. Men sett i et lys av at jeg ikke kan gjøre noen av dagliglivets oppgaver på egenhånd, så er 20 timer veldig lite.
Har jeg rettigheter, eller ikke?

Norge har ratifisert (Forpliktet seg til å følge) FN Konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne. I artikkel 19 – Retten til et selvstendig liv og til å være en del av samfunnet, står det:
“Konvensjonspartene erkjenner at alle mennesker med nedsatt funksjonsevne har samme rett som andre til å leve i samfunnet, med de samme valgmuligheter, og skal treffe effektive og hensikts messige tiltak for å legge til rette for at mennesker med nedsatt funksjonsevne skal kunne gjøre full bruk av denne rettighet, og bli fullt inkludert og delta i samfunnet, blant annet ved å sikre:
a)  at mennesker med nedsatt funksjonsevne har anledning til å velge bosted, og hvor og med hvem de skal bo, på lik linje med andre, og ikke må bo i en bestemt boform,
b)  at mennesker med nedsatt funksjonsevne har tilgang til ulike støttetjenester i eget hjem og i særskilte boformer, samt annen samfunnsservice, herunder den personlige bistand som er nødven- dig for å kunne bo og være inkludert i samfunnet og for å hindre isolasjon eller segregering,
c)  at samfunnets tjenester og tilbud for befolkningen generelt er tilgjengelig på lik linje for mennesker med nedsatt funksjonsevne, og tar hensyn til deres behov.”

Men hva dette egentlig betyr tror jeg det er stor uenighet om. Eller, kanskje ikke uenigheten er så stor, men i det Norske regelverket er det så diffuse formuleringer som gjør at kommunen ikke vil forholde seg til akkurat dette.

BPA er et likestillingsverktøy, men i lovverket ligger det inn under helse og omsorg – og da begrunnes et mindre timetall med at det er forsvarlig omsorg. Selv om det ikke gir likestilling, så forholder de seg til regelverket.

Under punkt b) står det ..for å hindre isolasjon eller segregering,.. Men når kommunen kan si at å være isolert hjemme, uten mulighet til å komme seg ut av hus er innenfor regelverket, så sier FN konvensjonen noe annet.

Jeg er ingen jurist, og har ingen annen kompetanse på feltet – enn at jeg må kjempe for min rett til et selvstendig liv, for ingen andre gjør det.
Men jeg synes det er både vondt og vanskelig å måtte stå på mitt. Måtte argumentere, og bruke de få kreftene jeg har, på å forklare hvorfor jeg trenger hjelp – og har rett på hjelp!

 

Når vi i hjemmet, møter på utfordringer som ingen andre trenger å forholde seg til – da mener jeg hjelpen vi har fått ikke strekker til.

Det er helt normalt at ektefellen kan reise bort noen dager på kurs i forbindelse med jobb, men for oss er det en stor utfordring.
Han kan ikke uten videre bestille den reisen, for jeg kan ikke være alene hjemme med barna. Jeg har en rett til å være mamma, men ingen mulighet. – Har jeg da samme mulighet som alle andre?

Han (mannen) må ordne med barnevakter, få noen til å overnatte her, eller levere barna til andre. Han må sørge for at noen sender eldstemann av sted på skolen, og leverer jentene i barnehagen. I tillegg må han forsikre seg om at jeg klarer meg på egenhånd – uten å bli sykere av belastningen.

Dette livet jeg lever i dag, er ikke i nærheten av å være selvstendig. Jeg er prisgitt all den hjelp alle andre kan stille opp med.

 

Helt ærlig så vet jeg ikke om det er diagnosen min som står i veien for å få hjelp, eller om kommunene ikke ønsker å bruke penger på å hjelpe. Uansett så kommer jeg til å stå på mitt – jeg har rettigheter, og det må kommunen klare å forholde seg til!

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg