Sliten og litt lei…

I dag kjenner jeg at det er vanskelig å holde motet oppe. Vi har hatt noen fine dager, og jeg føler ikke jeg har overdrevet veldig, så jeg var veldig klar for å ut på tur.

Men før vi kom så langt som å tenke på hvor vi ville ta turen, innså jeg at energien var nesten oppbrukt (i følge klokken hadde jeg bare 30% igjen). Da er ikke det et godt utgangspunkt for å bli med på tur.

Jeg ble derfor igjen hjemme, så tok mannen med ungene og gikk tur med svigers. Det er jo helt topp at de kommer seg ut på tur, men jeg kjenner at i dag er det tungt å gi etter for sykdommen.

Jeg har egentlig kjent litt i det siste at alt er litt tungt, og at jeg snart bør ta en pause. Men pausene blir så lange… Jeg vil jo være frisk, å det at jeg hele tiden må ta pauser, stoppe opp, hente meg inn igjen, får meg til å miste litt motet.

Jeg koser meg ute i sola, ligger strak ut å bare slapper av. Hadde jeg hatt en stressende hverdag så hadde dette vært drømmen. Men dette er hverdagen – ikke unntaket, og i lengden er det utrolig kjipt.

Nå har jeg fått ut frustrasjonen, så da er det på tide å gå videre. Det hjelper ikke kverne på de negative tankene. Få de ut, for så å snu rundt å se på det som er positivt. Det er det som hjelper meg til å akseptere tilstanden, og som hjelper meg til å se fremover.

I dag er det godt og varmt ute. Ingen behov for tykk vinterjakke, eller lue. Jeg kan ligge ute på terrassen uten å kle meg for å gå ut!

Ingen er hjemme, så jeg kan nyte roen. Jeg kan høre på lydbok, duppe av innimellom å bare ha det godt.

Så det er hva jeg skal gjøre nå. Tenkte positivt, kose meg og lade opp slik at jeg kan orke litt mer i morgen❤️

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg