Svar på BPA søknad

Endelig, etter 4 måneders ventetid, kom svaret på BPA søknaden. Jeg må være ærlig å si at jeg ikke forventet å få så mye som 50 timer, men det jeg fikk er så latterlig lite at jeg ikke tror de har forstått hvor syk jeg er.

Da vi hadde møte med kommunen ble det sakt at det ikke var en menneskerett å få barn (kontret med når jeg sa at jeg ønsket å fungere som ei god mor). Men barnekonvensjonen sier i punkt 27. “foreldrene har hovedansvaret for å sikre de levekår som er nødvendige for barnets utvikling. Staten har plikt til å støtte de foresatte.”

Dette innlegget bærer nok litt preg av forvilelse og frustrasjon. Endelig har jeg en form for kontroll på livet. Jeg avpasser aktiviteten, og klarer å være med på enkelte ting med barna. I tillegg har jeg av og til kvelder jeg kommer meg ut og kan være litt sosial.

Alt dette takket være all hjelp jeg får av mannen❤️. Når han er hjemme kan jeg hvile, gjøre ting i mitt tempo og han avlaster der det er hensiktsmessig. (De dagene han ikke er hjemme får jeg hjelp, men den er ute av huset, og jeg lever da på alle andres “premisser”)

Når han skal tilbake på jobb i 100 % var drømmen at jeg skulle fortsette å ha litt hjelp hjemme. Jeg er i utgangspunktet veldig hjelpeløs og da er det godt å ha noen rundt som jeg ikke må “mase” på.

Vi får veldig mye hjelp av familie og venner, og det er jeg enormt takknemlig for. Men jeg kjenner at det er tungt å hele tiden spørre om hjelp, uten å kunne gi noe tilbake. Så ved å få en assistent, så håpte jeg at vi kunne ha et velfungerende familieliv, uten at jeg var den store belastningen.

Så over til vedtaket.

For å ha rett på BPA må bruker ha behov for minst 32 timer pr. uke, men kommunen kan innvilge færre timer, hvis det er den mest hensiktsmessige hjelpen de kan tilby.

Jeg har derfor fått innvilget 8 timer pr. uke. Da kan jeg få hjelp til blandt annet:

  • Klesvask
  • Rengjøring og rydding av hjemmet
  • Hjelp med matlaging
  • Hjelp med innkjøp

Dette vil redusere belastningsnivået i familien og være utviklingsfremmende for barna.

Dette ser jeg at kan leses med to forskjellige øyne. Hvis jeg ikke hadde hatt et reelt behov for hjelp til alt, så hadde det vært helt topp med en person som kunne hjelpe med disse tingene. Men når jeg ikke kan bidra med noe selv, så er 8 timer fryktelig lite.

Vi har vaskehjelp annenhver uke, og ut i fra dette timeantallet tror jeg vi må fortsette med det. Svigermor er veldig behjelpelig med klesvask, og det håper jeg hun vil fortsette med, for hvordan skal de 8 timene legges opp? Skal en person komme innom 10 min, sette på maskinen, komme tilbake etter et par timer, henge det opp, for så å komme tilbake når det er tørt, og brette å legge på plass? Det virker ikke veldig gjennomtenkt.

Rengjøring, rydding av hjemmet og innkjøp er det mannen som står for i dag, de dagene han har permisjon. På ettermiddagene er det fullt opp med ungene (siden jeg ikke kan bidra med så mye), så da blir det formiddagen som blir brukt til det. Så hvordan det blir når han går tilbake i jobb blir veldig spennende å se.

Matlaging er nok det største problemet. Når eldstemann kommer hjem fra skolen er han veldig sulten, og trenger litt næring før leksene. Middagen spiser vi som regel i 3 halv 4 tiden. Men når mannen ikke kommer hjem til det tidpunktet, vil den nok bli en del senere. Jeg lager ikke frokost, lunsj eller andre måltider til meg selv. Det er så energikrevende at jeg heller sulter foran brødskuffen enn å gi opp tiden sammen med ungene.

Så hvordan skal 8 timer i uken erstatte de 30 timene mannen “tar for meg” i dag?

Kanskje noen vil si at jeg krever for mye. Jeg må ta til takke med det jeg får, være takknemlig over at det finnes litt hjelp.

Jeg er veldig takknemlig, men når vi har et regelverk som sier at ved et funksjonstap har vi rett på hjelp for å få en god hverdag, så vil jeg gjerne ha den hverdagen. Jeg vil gjerne være mamma, men jeg klarer ikke det alene.

Jeg er heldig som har mannnen, han er gull verd. Men han skal ikke være min assistent. Han er min ektemann, og jeg vil gjerne at han skal være det, og ikke fraværende, fordi det er så mye som må bli gjort.

På toppen av dette så står det i svaret

Vi viser til informasjon dere har fått om KID og KIB kurs i regi av Mestringsenheten. Det anbefales at du og din ektefelle deltar på dette.

KiD kurs – Et kommunalt tilbud mot depresjon. Kurset går over 10 dager og er på totalt 25 timer.

KiB kurs – Mestring av belastning. Målgruppen er alle som har en form for belastning som medfører at de ønsker å ha nytte av å utvikle sin mestringsevne. Kurset går over 10 dager og er på totalt 25 timer.

Hvordan vil dette hjelpe meg med det praktiske i hverdagen? Jeg kan ikke forstå hvorfor de har puttet inn den setningen…

Da jeg tidligere hadde diagnosen depresjon (noe det ikke var), ble jeg med på et krus i regi av DPS. Mindfullness Based Coping (MBC), dette var et kurs som jeg likte veldig godt, og jeg tror mange kunne hatt nytte av det, også uten å være syk. Det gikk ut på å bli bevisst på det som er rundt oss, lære seg selv og kjenne, og å stresse ned. Jeg ble lettere til sinns, jeg lærte å styre unna når det dukket opp vanskelige tanker osv, men ble dessverre ikke noe frsikere.
Hvis hensikten med disse kursene er at jeg skal bli frisk, så har de bommet totalt. ME er ikke en psykisk sykdom!

Hva nå?

Dette var et nedslående svar, og jeg er ikke veldig imponert over vurderingen de har gjort. Det står ikke noe utdypende om hvorfor det bare er 8 timer, ingen ting om vurderingen de har gjort osv. Så derfor vil mannen ta kontakt med hun som har skrevet vedtaket, for å få en utdyping på noen av punktene.

I tillegg har jeg nå meldt meg inn i Uloba, og de er villige til å se på saken min, og hjelpe med en eventuell klage. De anbefale oss å takke ja til det foreløpige tilbude, samt å klage på antall timer. (Det tok 4 måneder å behandle saken, og det er uvisst hvor lang tid en eventuell klage vil ta, så da vil vi i alle fall ha litt hjelp i mellomtiden).

Jeg er skuffet, jeg føler meg ikke forstått, jeg føler meg verdiløs, og er generelt frustrert og lei.

Men jeg har en fantastisk mann, som orker å kjempe videre. Så selv om vi ikke fikk det helt som vi hadde ønsket, så har vi likevel et håp om at de skal ombestemme seg.

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg